R.I.P Shady Lady

Nekrolog

Shadys oppvekst

Shady ble født 22. mai 2001 på Hollerudhagen Kennel, i Tyristrand. Hennes mor het Emma, og far var Bobdog's Black Banner. Kullet bestod av 5 hanner og 3 tisper, alle sorte. Det lille nurket var svart, og som resten av kullet i god helsestand. Hennes foreldre var meget høyt premiert, og frie for alle kjente sykdommer. Shady var av reneste Labrador Retriever rase. Stamtavlen strakk seg tilbake til oldeforeldre.

Espen, som lenge hadde følt et savn etter en hund, oppdaget en sommerdag i juli en anonnse i Østlandets Blad, hvor et leveringsklart labradorkull var til salgs. Etter en kort telefonsamtale, hadde Espen tent på alle plugger. Nå var tiden inne!

Han hadde bestemt seg for at hunden skulle være samme rase og kjønn, og hete det samme, som familiens tidligere hund. Den ble innkjøpt i 1986, tre måneder gammel, og ble avlivet på Ekeberg Dyreklinikk i Oslo, 14. august 1997, grunnet alder og 2. gangs underlivsbetennelse. Resultatet ble at han tok bussen til Hønefoss dagen etter, der han møtte far og lillesøster, som kom fra hytta på Norefjell. De dro sammen til den private kennelen på Hagabru, ikke langt fra Tyristrand. Etter en prat med oppdretter, og inspeksjon av det resterende kullet, kom valgets kval. Det var to tisper igjen, og de var helt like! Etter en lite romantisk utvelgelse ble den ene gitt navnet Shady Lady og kjøpt. Fra og med 24. juli 2002 var Shady og Espen ett.

Dager kom, og dager gikk. Ukene passerte, og endelig ble Shady stueren (til mors store glede). Høsten 2001 gjennomførte Shady og Espen valpekurs fra Kolbotn Hundeklubb. Som de fleste andre valpene lærte heller ikke Shady så veldig mye på treningene. Det meste datt inn først etter kursets slutt.

Shady var en livlig og smårampete hund, som heller ville lekesloss og få igang drakamper, enn å ligge på magen å bli klødd. I hagen elsket hun å leke med nedfallsepler. Hun spiste gjerne de mest råtne og gjærete eplene tilsynelatende uten å få hverken mark, eller vondt i magen. Hun elsket å løpe nedover oppkjørselen etter trillende epler, med Espen trygt plassert i porten. Lite ante han at dette skulle utvikle seg til å bli en enmanns-, for ikke å si enhundslek. Yndlingsoveplassen var sengen til Espen. Etter hvert som hun vokste, og ble skjøvet ned på gulvet, fant hun sitt trygge skjulested under sengen til Espen.

Når vinteren kom, oppdaget Shady som alle andre hunder, snø og snøens gleder. Å løpe i snøen, rulle seg rundt, og løpe etter snøballer må være noe av det beste en hund kan oppleve virker det som.

Utpå vårparten 2002 fikk Espen SPRINGER, en slags tredje arm på sykkelen, med en hundebånd i. Espen og Shady lærte fort å sykle på turer sammen. Shady riktig nøt dette, og løp gladelig til hun nesten stupte. Når de kom hjem, og Shady ble sluppet fri av sykkelen, kunne man se hvor godt det gjorde henne. Halen logret, og en pinne ble oppsøkt - for her skulle det lekes mer!

I løpet av sommeren skjedde det noe med Shady. Hun ble voksen - løpetida hadde inntruffet. Hun oppførte seg merkverdig normalt under selve løpetida, men man kunne se en forskjell en tid etter. En selvstendig dame hadde hun blitt. Hun kunne ha sine egne meninger om ting, men samtidig kunne hun vise seg mer kjælen. Kosing var blitt inn! Man ble bekymret for at Shady hadde vært og hatt seg med en hannbikkje i nabolaget, for puppestellet vokste veldig. Etter en visitt hos veterinæren, og en ultralydsundersøkelse senere, kunne Espen puste lettet ut. Én Shady holdt!

Den sommeren tilbrakte Shady flere uker på hytta på Norefjell, sammen med Espen's far. Det virker som om hun likte seg der. Etterhvert som den sorte puma ble tøffere, begynnte hun å utforske skogen. Flere hytter ble besøkt, og nye mennesker ble gladelig fulgt etter, for en ekstratur.

Den sjebnesvangre dagen

Den helt vanlige tirsdagen 13. august 2002 skulle vise seg å bli skjebnesvanger for stakkars Shady. Mor til Espen var ute i hagen bak huset og hang opp tøy, mens Shady lekte rundt henne. Plutselig hørtes det skrik i en bilbrems, og et kort, men høyt piv ute på veien. Mor til Espen, som ikke så Shady noensteds, løp nedover oppkjørselen, og skjønnte hva som hadde skjedd. Shady hadde sprunget ut i veien, mest sannsynligvis etter et trillende eple, hvor hun hadde blitt truffet av en bil. På denne veien er det 50-sone, men det er ofte biler holder en høyere hastighet. En nabo over veien hadde sett Shady bli kastet frem av bilen, og rullet rundt, før hun løp inn til en annen nabo og gjemte seg under en busk. Den forferdete og skjelvene sjåføren, samt mor til Espen fikk lokalisert henne, og løftet henne over gjerdet til tomta. Shady haltet, og skalv, men kunne gå selv inn i huset, og til Espen sitt rom.

Etter en kort informering av hva som hadde skjedd, ble forsikringspapirer og lommebok funnet frem, og ferden bar rett til Kolbotn Dyreklinikk. Espen bar shady tappert inn til dyrlegen, mens de begge kjempet om å skjelve mest. Vel inne på undersøkelsesbordet, ble hun lagt på væske (drypp), mens Shady begynnte å få mer og mer problemer med å puste. Anstrengelsen førte til at hun gjorde fra seg der hun lå. Hun ble lagt på røntgen-bordet, men når veterinæren prøvde å legge henne på siden, bjeffet og pep den forulykkede. Mer og mer blod kom ut av munnen, mens pusten ble kortere og kortere. En smertestillende sprøyte ble gitt. Shady måtte til Oslo for operasjon med en gang. Mens veterinæren stod i telefonen, sluttet Shady å puste. Hun prøvde forgjeves å trekke pusten, men bukhulen var full av væske etter at lungene var slått mot ribbbeina og sprukket. For hvert åndedrag hun tok etter sammenstøtet, ble bukhulen fyllt mer opp. Livet stod ikke til å redde. Et siste men tappert åndedrag i Espen's omfavnelse markerte slutten for Shady's liv. Ca. 14.30, en snau halvtime etter påkjørselen, ble hun erklært død. Det arme vesenet gav opp, med en blek tunge hengende halveis ut av munnen i en blodpøl på bordet.

Etter en tårevåt og trist avskjed, ble halsbåndet forsiktig tatt av, og mor til Espen og Espen kunne ikke gjøre annet enn å dra hjem. I sannhet en trist dag.

Epilog

Det er så lett å dele ut skyld i etterkant, men alt blir så nyttesløst og kun etterpåklokskap. Ingen hverken kan eller bør påta seg skyld. Det var naturen som møtte det moderne samfunn - og samfunnet vant igjen. Det kan hende hun ikke hørte på andre enn Espen, og var villstyrlig. Men hun var også en snill, søt, omtenksom og flott hund. Det lå mer bak de to uskyldige øynene enn mange oppfattet.

Shady vil bli kremert i en såkalt felleskremasjon med andre hunder, og hvor nå enn hun er nå, håpes det at hun har det bra.

Hvil i fred, kjære Shady Lady! Du røvet alles oppmerksomhet. Mange var glade i deg, endel oppgitt og frustrert. Men du hadde ingen uvenner i hele denne verdenen. Vit det!

Stemmer ikke historien helt? Har du noe å tilføye? Har du flere bilder? Vær så snill å send mail til www(at)caved(dot)net.

Skrevet av Espen Wang, 13. august 2002.
Oppdatert og redesignet 1. august 2004.
Nye bilder lagt ut 8. desember 2004.